Kevin Kelly, Wireds grunnlegger og redaktør, og forfatteren av bl.a. «What Technology Wants» skriver i Wireds desembernummer (2012) under at robotene kommer til å, og bør, ta jobbene våre. Fremtidens vinnere er de som klarer å innovere organisasjoner, optimalisere og tilpasse prosessene med å få jobben gjort med roboter.
Kelly har blitt beskrevet for å være en teknologideterminist i etterkant av sin nevnte bok, hvor teknium, som tidligere beskrevet, driver seg frem. På selveste juleaften i fjor, tar han altså skrittet helt ut og sier at våre oppgaver i fremtiden er å lage jobber til robotene.
Det høres dramatisk ut, og jeg føler at det er nødvendig med en liten innføring i automatisering, og Kellys syn på utviklingen.
Robotene er her, allerede.
Automatisering av (arbeids)oppgaver er på ingen måte noe nytt. Det begynte med den industrielle revolusjonens mekaniske prinsipper, som James Watts sentrifugalregulator, og i vår moderne verden er de fleste automatiserte oppgaver styrt av programmerbare, digitale styringsenheter i kombinasjon med elektroniske, elektromekaniske eller pneumatiske sensorer og pådragsorganer. I lille Norge har vi hatt et eget automasjonsforbund, NFA, helt siden 1958, hvor stor deler av norsk industri er medlemmer.
Presisjon, effektivitet og HMS
Det er en rekke fordeler med automatiserte arbeidsprosesser, roboter kan gjøre arbeid med høyere presisjon, effektivitet og risikofritt utføre potensielt skadelige prosesser for mennesker. Sprøytelakkering av biler er ett av mange eksempler. Konsekvenser av dette er at arbeidskraft blir frigjort, og at man rett og slett får mer tid til «å være mer menneske» i følge Kelly.
Akkurat som den industrielle revolusjonen frigjorde arbeidskraft og skapte en langt større servicenæring, har automatiseringen gjort det samme. Det har også skapt bølger av arbeidsløshet i industrien, fordi samfunnet og enkeltmennesket ikke var i stand til å planlegge denne effektiviseringen. Dette er glimrende illustrert i den amerikanske TV-serien «The Wire», hvor handlingen tar plass i Baltimore. I en hel sesong problematiseres arbeidsløshet (og dens følger) på grunn av automatisering i industrien representert ved havnearbeidere.
Den andre bølge
I følge Kelly, så kjennetegnes den andre bølgen av automasjon av at robotene ikke behøver tidskrevende og kostbar programmering for å utføre andre oppgaver enn de opprinnelig var programmerte til. En form for kognitiv læring er mulig også for kunstige intelligenser. Kombinert med billige sensorer og stadig bedre chipper, muliggjøres maskinell læring på et helt nytt nivå.
Denne utviklingen vil først konsolidere det maskinelle og manuelle arbeidet, robotene vil ta over stadig flere av disse oppgavene, og så vil tradisjonelle hvitsnipparbeid stå for tur.
Kan roboter tenke og lære?
Her er et av mine ankepunkt rundt kognitiv læring hos kunstig intelligens. Kelly belyser at roboten Baxter kan gjenkjenne mennesker og «har ettergivende ledd» og på den måten ikke utgjør en fare for omgivelsene. Den kan trenes ved at en person beveger armene til roboten, eller ved å demonstrere en oppgave, dvs. via erfaring, eller sanser. Den siste delen av kognitiv læring er å tilegne seg kunnskap via tanke, noe jeg har vanskelig for å se at en robot kan klare . Ihvertfall vil det være vanskelig å se for seg at en robot vil klare å tenke induktivt (at en sikker konklusjon utifra det vi vet ikke er mulig, det må testes), men muligens vil det, eller finnes det allerede, roboter som klarer å tenke deduktivt. Basert på hva roboten vet fra før av kan den kjøre logiske tankerekker utifra det den allerede vet. Men hvem forteller roboten hva man er ute etter å vite?
Et viktig perspektiv i denne sammenheng er, som Kelly vitterlig understreker: Kunstig intelligens må ikke være menneskelig. En Boing 737-800 flyr ikke som en fugl med flaksende vinger.
Roboter i helsesektoren
På mange måter er det en naturlig at roboter med sensorer og bedre presisjon enn mennesker, er egnet til å utføre enkle medisinske inngrep. Det kan sees på som en naturlig forlengelse av telemedisin. Men hva med større, kompliserte inngrep? Kan roboter være alternativer til kirurger i tradisjonelle åpne operasjoner, og laparopski (operasjon med liten åpning i bukhulen)?
På Duke Raleigh Hospital i North Carolina, er et kirurigisk robotisk system, kalt da Vinci, allerede et alternativ til de tradisjonelle operasjonsformene. De kan altså utføre komplekse operasjoner ved hjelp av minimale åpninger i kroppen. Systemet består av en ergonomisk konsoll som styres av en kirurg, og fire robotiske armer som har kameraer og holder kirurgiske instrumenter. Teknologien oversetter kirurgens bevegelser på konsollen til enda mer presise bevegelser.Pasientene skal med denne operasjonsteknologien oppleve mindre smerter, mindre blodtap, kortere hospitalisering og kortere rekonvalsenstid.
Vil kirurger være overflødige i fremtiden? Det vil ta lang tid, hvis noen gang, før frykten for å la seg operere kun av en robot istedenfor en kirurg legger seg, uansett om den skulle være irrasjonell. Det er ganske sikkert at menneskelige feil overstiger maskinelle. Smittefare vil også reduseres. Og som eksempelet ovenfor viser, så trenger det kirurgisk kunnskap og styring av robotene. I hvert fall foreløpig.
Vil teknium og menneskene samme vei?
Vinnerne i det store bildet vil, som Kelly nevner, være de som klarer å innovere organisasjoner, optimalisere og tilpasse prosessene med å få jobben gjort med roboter. Dette er like gyldig for roboter og medisin, som det er med internettbaserte verktøy i bedrifter og elektroniske/teknologiske læreverktøy i undervisningssektoren. Smart bruk av teknologi vil gavne alle. Og det er jeg sikker på at vi mennesker ønsker. Kanskje er det teknologien ønsker, også det vi menneskene ønsker? Forutsetningen er smart bruk, omorganisering og tilpasningsevne. Så kan vi, i Kellys ånd, la robotene gjøre jobben, og bruke tiden på å finne på fremtidens jobber og finne opp ny teknologi som gjør verden til et ytterligere bedre sted å leve i. Og drømme stort. Kort sagt: Være mer mennesker.