«What Humans Want»

Kevin Kelly, Wireds grunnlegger og redaktør, og forfatteren av bl.a. «What Technology Wants» skriver i Wireds desembernummer (2012) under at robotene kommer til å, og bør, ta jobbene våre. Fremtidens vinnere er de som klarer å innovere organisasjoner, optimalisere og tilpasse prosessene med å få jobben gjort med roboter.

Kelly har blitt beskrevet for å være en teknologideterminist i etterkant av sin nevnte bok, hvor teknium, som tidligere beskrevet, driver seg frem. På selveste juleaften i fjor, tar han altså skrittet helt ut og sier at våre oppgaver i fremtiden er å lage jobber til robotene.

Det høres dramatisk ut, og jeg føler at det er nødvendig med en liten innføring i automatisering, og Kellys syn på utviklingen.

Robotene er her, allerede.
Automatisering av (arbeids)oppgaver er på ingen måte noe nytt. Det begynte med den industrielle revolusjonens mekaniske prinsipper, som James Watts sentrifugalregulator, og i vår moderne verden er de fleste automatiserte oppgaver styrt av programmerbare, digitale styringsenheter i kombinasjon med elektroniske, elektromekaniske eller pneumatiske sensorer og pådragsorganer. I lille Norge har vi hatt et eget automasjonsforbund, NFA, helt siden 1958, hvor stor deler av norsk industri er medlemmer.

Presisjon, effektivitet og HMS
Det er en rekke fordeler med automatiserte arbeidsprosesser, roboter kan gjøre arbeid med høyere presisjon, effektivitet og risikofritt utføre potensielt skadelige prosesser for mennesker. Sprøytelakkering av biler er ett av mange eksempler. Konsekvenser av dette er at arbeidskraft blir frigjort, og at man rett og slett får mer tid til «å være mer menneske» i følge Kelly.

Akkurat som den industrielle revolusjonen frigjorde arbeidskraft og skapte en langt større servicenæring, har automatiseringen gjort det samme. Det har også skapt bølger av arbeidsløshet i industrien, fordi samfunnet og enkeltmennesket ikke var i stand til å planlegge denne effektiviseringen. Dette er glimrende illustrert i den amerikanske TV-serien «The Wire», hvor handlingen tar plass i Baltimore. I en hel sesong problematiseres arbeidsløshet (og dens følger) på grunn av automatisering i industrien representert ved havnearbeidere.

Den andre bølge
I følge Kelly, så kjennetegnes den andre bølgen av automasjon av at robotene ikke behøver tidskrevende og kostbar programmering for å utføre andre oppgaver enn de opprinnelig var programmerte til. En form for kognitiv læring er mulig også for kunstige intelligenser. Kombinert med billige sensorer og stadig bedre chipper, muliggjøres maskinell læring på et helt nytt nivå.

Denne utviklingen vil først konsolidere det maskinelle og manuelle arbeidet, robotene vil ta over stadig flere av disse oppgavene, og så vil tradisjonelle hvitsnipparbeid stå for tur.

Kan roboter tenke og lære?
Her er et av mine ankepunkt rundt kognitiv læring hos kunstig intelligens. Kelly belyser at roboten Baxter kan gjenkjenne mennesker og «har ettergivende ledd» og på den måten ikke utgjør en fare for omgivelsene. Den kan trenes ved at en person beveger armene til roboten, eller ved å demonstrere en oppgave, dvs. via erfaring, eller sanser. Den siste delen av kognitiv læring er å tilegne seg kunnskap via tanke, noe jeg har vanskelig for å se at en robot kan klare . Ihvertfall vil det være vanskelig å se for seg at en robot vil klare å tenke induktivt (at en sikker konklusjon utifra det vi vet ikke er mulig, det må testes), men muligens vil det, eller finnes det allerede, roboter som klarer å tenke deduktivt. Basert på hva roboten vet fra før av kan den kjøre logiske tankerekker utifra det den allerede vet. Men hvem forteller roboten hva man er ute etter å vite?

Et viktig perspektiv i denne sammenheng er, som Kelly vitterlig understreker: Kunstig intelligens må ikke være menneskelig. En Boing 737-800 flyr ikke som en fugl med flaksende vinger.

Roboter i helsesektoren
På mange måter er det en naturlig at roboter med sensorer og bedre presisjon enn mennesker, er egnet til å utføre enkle medisinske inngrep. Det kan sees på som en naturlig forlengelse av telemedisin. Men hva med større, kompliserte inngrep? Kan roboter være alternativer til kirurger i tradisjonelle åpne operasjoner, og laparopski (operasjon med liten åpning i bukhulen)?

På Duke Raleigh Hospital i North Carolina, er et kirurigisk robotisk system, kalt da Vinci, allerede et alternativ til de tradisjonelle operasjonsformene. De kan altså utføre komplekse operasjoner ved hjelp av minimale åpninger i kroppen. Systemet består av en ergonomisk konsoll som styres av en kirurg, og fire robotiske armer som har kameraer og holder kirurgiske instrumenter. Teknologien oversetter kirurgens bevegelser på konsollen til enda mer presise bevegelser.Pasientene skal med denne operasjonsteknologien oppleve mindre smerter, mindre blodtap, kortere hospitalisering og kortere rekonvalsenstid.

 

Vil kirurger være overflødige i fremtiden? Det vil ta lang tid, hvis noen gang, før frykten for å la seg operere kun av en robot istedenfor en kirurg legger seg, uansett om den skulle være irrasjonell. Det er ganske sikkert at menneskelige feil overstiger maskinelle. Smittefare vil også reduseres. Og som eksempelet ovenfor viser, så trenger det kirurgisk kunnskap og styring av robotene. I hvert fall foreløpig.

Vil teknium og menneskene samme vei?
Vinnerne i det store bildet vil, som Kelly nevner, være de som klarer å innovere organisasjoner, optimalisere og tilpasse prosessene med å få jobben gjort med roboter. Dette er like gyldig for roboter og medisin, som det er med internettbaserte verktøy i bedrifter og elektroniske/teknologiske læreverktøy i undervisningssektoren. Smart bruk av teknologi vil gavne alle. Og det er jeg sikker på at vi mennesker ønsker. Kanskje er det teknologien ønsker, også det vi menneskene ønsker? Forutsetningen er smart bruk, omorganisering og tilpasningsevne. Så kan vi, i Kellys ånd, la robotene gjøre jobben, og bruke tiden på å finne på fremtidens jobber og finne opp ny teknologi som gjør verden til et ytterligere bedre sted å leve i. Og drømme stort. Kort sagt: Være mer mennesker.

«In a bar, with a smart friend.»

Hva får en professor ved Stanford University til å si opp sin stilling ved eliteuniversitetet og begynne å undervise på massive  (gratis) åpne nettkurs? Det var nettopp det Sebastian Thrun gjorde etter å ha opprettet et åpent nettkurs i AI (Artificial Intelligence), sammen med Peter Norvig (Google). Kurset ble tatt av over 160.000 studenter verden over. Problemstillingen om paradigmeskifte i læringsprosesser tas opp på Arne Krokans blogg i dette innlegget.

Svaret ligger i læringskraften i massive åpne nettkurs, når man legger disse opp på brukernes premisser. Massive nettkurs, men med interaksjon, mulighet for personlig tilpassing (tid/sted) og sosialisert via forum, grupper på sosiale medier, osv.

Men er det virkelig mulig å skape et godt læringsmiljø og en god læreprosess for så mange studenter, over nettet? En av de 160.000 studentene på kurset beskrev opplevelsen slik:

«This class felt like sitting in a bar, with a really smart friend, whose explaining something you  haven’t grasped, but are about to.”

 I mitt forrige blogginnlegg diskuterte jeg hvilke motforestillinger i den eksisterende tradisjonelle utdanningsstrukturen, og jeg vil forsøke å generalisere noen av poengene knyttet  til begrunnelser for å endre læreprosessen totalt.

Sentralt står poenget om at systemet for læring må være synkronisert med interessene og engasjementet hos de som skal lære. Er prosessene tilpasset dette, så vil det oppleves som ekstremt motiverende og forfriskende.

Jeg har tidligere tatt opp temaer knyttet til all ny teknologi, og særlig de som snur et felt eller en bransje, og endringer i prosesser. Det handler ikke om å omfavne teknologi blindt, men på en smart måte. Og noen ganger, så vil organisasjoner og metodene de benytter seg av, regelrett endres hvis man ønsker å benytte nye typer teknologi som har effektiviserings- og/eller kvalitetsøkende potensial.

Jeg tror man virkelig finner kraften i teknologien når teknologien og nye prosesser bevarer det mest skapende i de gamle: Ta vare på de punktene som oppleves som konstruktive, engasjerende og gir rom for utvikling/læring. Bruker man teknologien smart, så kan man kanskje til og med skape flere av disse. I et Ted-Foredrag om nevnte nettkurs belyser Peter Norvig hvordan de klarte å skape et godt teknologisk læringsmiljø for over 160,000 studenter, spredt over hele verden.

Hovedpunktene i hans korte foredrag kan ha overføringsverdi andre prosesser, i andre organisasjoner:

• Mye av metoden som brukes har blitt brukt i flere hundre år, uten noen større form for utvikling.
• Læringspunkt: Tør å utfordre det eksisterende. At noe har blitt gjort på en bestemt måte over lang, lang tid, betyr ikke at det er den beste.

• Hva visste de om det fungerte fra før?
• En-til-en læringssituasjon er det som forskning fungerer best, og derfor prøvde de å simulere dette så godt som mulig.
• Korte og interaktive sesjoner fungerer langt bedre enn 45-60 min sesjoner med ingen interaktivitet.
• Læringspunkt: Ta hva man vet fungerer aller best i en prosess og «konverter» dette inn i den endrede metoden/prosessen. Norvig forteller at AI-kurset var mye nærmere en del av den klassiske auditorieforelesningen enn andre tilgjengelige nettkurs.  Man trenger ikke forandre alt (pedagogikk, metode, osv) selv om man endrer prosessene.

• Noe vi alle kan kjenne oss igjen i: Ikke gi mulighet til å utsette, men gi deltakerne faste ukentlige oppgaver med tidsfrister (som ukentlig «tvangsblogging» i SOS6501!).
• Læringspunkt: Vi trenger strukturer i prosesser, som både motiverer og disiplinerer til fremgang. 

• Som en konsekvens av forrige punkt: Dette betød også at alle deltakerne jobbet med de samme problemstillingene til enhver tid. Dette gjorde forumaktiviteten enda mer nyttig.
• Strukturene må ha mening, som f.eks. å sørge for at alle er ajour, som igjen gjør at diskusjoner deltakerne i mellom blir mer fruktbare.
• Læringspunkt: Tilretteleggelse for aktiv hjelp og diskusjon fra deltakere i en arbeids-/læreprosess er svært nyttig: De beste lærerne/sparringspartnere, er som regel de som husker hvordan det var (for 1 time, 1 dag eller 1 uke siden) å ikke forstå.

• Informasjon er nødvendig, men det er grad av bestemthet og motivasjon som avgjør. Norvig mente at det var viktig å synliggjøre for studentene at de la inn en innsats for de, og at studentene hjalp hverandre.
• Læringspunkt: Alle prosesser bør inneholde en metode for å gi motivasjon til deltakerne.

Kanskje det mest spennende Norvig nevner i slutten av videoen er relatert til Big Data. Med massive åpne nettkurs, har man en enorm mulighet til å samle inn data om læringsprosessen: Selve undervisningen og prosessen, blir mulig å forske i.  Det skapes tusenvis av handlinger per student, per klasse, milliarder av interaksjoner og handlinger per kurs, som kan analyseres for å bygge enda bedre, mer effektive kurs. Ikke basert på hva professorene mener personlig, men på hva brukerne, gjennom sin adferd, har fortalt de. Eller sagt på en annen måte: En slags massiv stum tilbakemelding, som vil være vanskelig å ignorere. Nettopp dette gjør at jeg er optismistisk på MOOCs fremtid. De vil, som jeg skrev i forrige bloggpost, bare bli bedre og bedre.

Og jeg har meldt meg på min første MOOC, litt for å friske opp statistikken fra de glade statsvitenskapdager, og litt for å skjønne mekanismene og prosessene i et slikt nettkurs.

Vi deler som aldri før, men bryr vi oss om det som deles?

Paul Boutins artikkel om Zuckerbergs «lov om digital deling» tar opp problematikken med at all vekst har en øvre grense. Facebooks grunnleggers tese er at for hvert år, så vil summen av informasjon som deles over nettet dobles. Loven om eksponentiell vekst ble først fremmet av Gordon More i 1965 og beskrev at det for hvert annet år ville være mulig å plassere dobbelt så mange transistorer på en chip, for samme pris, slik at prosessorkraften ville øke og bli billigere.

Aksept for deling
I Facebooks tilfelle er nettverkseffektene som bygget det sosiale nettstedet åpenbart: Det er gratis, det er så utbredt at det åpenbart har sosial verdi for brukerne, og  teknologien spiller på Facebooks lag: Den teknologiske utviklingen med raskere, billigere og mobile enheter gjør bruk og deling stadig lettere. I tillegg, og like viktig hevder Boutin, er vi som brukere villige til å spille på lag, og hopper på ny funksjonalitet fra Facebook og andre. Vi deler rett og slett mer enn vi ville eller kunne for bare kort tid siden.

Selvforsterkende vekst, friksjonsfri deling og sosiale produktanbefalinger
Samtidig ser mange av Facebooks strategiske grep ut til å selvforsterke Zuckerbergs lov. På svært kort tid har vi blitt vant med den personlige delingskulturen: Hva vi gjør, hva vi leser, hva vi hører på, hva vi liker og hva vi engasjerer oss i, har produktutviklingen til Facebook fokusert på friksjonsfri deling. Man fjerner den manuelle jobben med sosial deling via plattformfunksjonalitet eller tredjepartsapplikasjoner, ved å be om tillatelse for å kunne dele din aktivitet på Facebook, for så deretter gjøre dette automatisk. Vi blir selve annonsen.

Etter at Facebook i 2007 lanserte sin plattformtenkning, hvor tredjepartsløsninger kunne fungere som kjøpsdrivere vokste delings og like-kulturen. Et godt ekspempel er som Arne Krokan skriver om iLike, som rutet brukerne videre inn mot Apples iTunes. I tilleg dro dett, kombinert med friksjonsløs deling, nye offline forretningsområder inn i den sosiale arenaen. Selv kjøpte jeg NIKE+ for en stund tilbake etter å sett flere spreke kompiser automatisk laste opp løpeturene sine på sine Facebookprofiler. Jeg fikk interesse for streamingsystemet SONOS etter å ha sett flere musikkinteresserte venner «like» produktsiden og enkelte snakke varmt om det. Etter å ha stilt et åpent spørsmål om hvorvidt lydkvalitet/pris sto i forhold, gikk jeg selv til innkjøp etter et relativt kort besøk hos HiFi-klubben. Kundebehandleren, som helt sikkert er mer enn kompetent nok, ble redusert til en lagerrobot og betalingsterminal, rett og slett fordi avgjørelsen om kjøp allerede var tatt basert på anbefalinger av folk jeg stolte på innenfor temaet. Den fysiske transaksjonen var kun en manifestasjon av «mitt kjøp» som allerede var gjort sosialt – og digitalt.

En annen måte å stimulere selvforsterkende vekst på, annet enn å knytte til seg tredjepartsløsninger via en åpen API/plattform, er å kjøpe sterkt voksende tjenester. Det er svært sannsynlig at Facebook kjøpte Instagram, fordi de var bekymret for den synkende delingen av bilder på deres egen tjeneste. Den sterkt voksende applikasjonen ble svaret, og kjøpt for 1B$. Ironisk nok, i samme uke som den tidligere papirfoto-giganten Kodak gikk konkurs. Instagram vokste ytterligere, og delingen av bilder på Facebook er igjen på rett kurs sett med Zuckerbergs øyne.

Et relatert eksempel finner vi hos spillutvikleren Valve Corporation, som også er en elektronisk distribusjonsgigant av spill via deres plattform Steam. Deres Source Engine, som ble brukt til å lage et av verdens mest kjente og spilte spill, Counter-Strike: Source, ble lagt ut i 2005 på en egen utvikler Wiki: Valve Developer Community. Denne erstattet den statiske dokumentasjonen, med en MediaWiki communityside. I løpet av få dager ble antallet nyttige artikler nærmest doblet, i følge selskapet. Selskapet har senere videreført dette med egne, og andre spillutvikleres utgivelser, videreført arbeidet med å tilrettelegge «communities» og distribuere mods (spillmodifikasjoner laget av brukere) via Steamplattformen. Dette knytter kjernebrukerne sammen, i de aller fleste tilfeller utvides, endres og utbedres spillopplevelsen etter spillerens ønske ved å ta i bruk modifikasjoner, og spillutviklerne selv får ikke bare feedback på ønsker ved en eventuell neste utgivelse, de får også data på hvilke modifikasjoner som er mest populære (en høyst reell markedsundersøkelse).

Hvorfor deler vi?
Ifølge Boutin er det underliggende ved all deling et behov for oppmerksomhet, og jeg vil også legge til mennesker ønske om å påvirke. Alt i alt handler det om å involvere, engasjere og få respons på det som deles. Om det er en kakeoppskrift, en politisk analyse eller et bilde av kjernefamilien på en hvit middelhavsstrand.  Så hva skjer når stadig mer deles? Problemet er ikke at det ikke deles nok, men at det er en begrensning for hvor mye engasjement vi totalt sett har å gi tilbake.  I tillegg er det en rekke ting som deles som isolert sett ikke er interessant nok for at man involverer seg, som sett i en større sammenheng kan være det. Å finne mønstre, og «ekstremitetene» er en av de tingene som kan bety noe for oss. Poutin siterer nevnte Gordon Moore om sin egen lov, hvor han uttaler at ingenting kan fortsette for evig, alt når et metningspunkt hvor ting ender. Facebook kan i stor grad automatisere delingen vår, men engasjement, omsorg og interessen vår kan de ikke autogenerere.

Det er tross alt kun så, så mye tid vi har til å bruke på sosiale medier i døgnet.  I flere aldersgrupper ser vi også at frekvens og tidsbruk på sosiale medier er på vei ned. Informasjonsoverskuddet av nyheter, underholdning og sosiale tjenester kan skape motreaksjoner. Stadig flere engasjerer seg i selskapers bruk av deres digitale data og spor, og det er en høyst reell at stadig flere vil legge igjen færre digitale spor, holde de tettere i nettverkene via strengere personverninnstillinger og at selskaper som sitter med data om oss kan bli regulert hardere med tanke på kommersiell bruk av disse.

Strukturert informasjon øker sannsynligheten for engasjement (og kjøp)
Facebooks nylanserte (og foreløpig ikke åpne) Social Graph, som jeg tidligere har skrevet om i et tidligere blogginnlegg, har nok som ambisjon å gjøre noe med engasjements- og mengden av deling som skjer i våre sosiale nettverk. De vil strukturere våre sosiale nettverks preferanser (som for eksempel Tweetdeck for Twitter), basert på tanken om at råd fra venner betyr mer enn råd fra andre. Via et aktivt søk kan man aggregere den erfaring og involvering hvert enkelts sosiale nettverk har innenfor det spesifikke man søker på. Ved å strukturere informasjonen innenfor interesser og tjenester som man aktivt søker etter, så er sannsynligheten for engasjement og involvering ganske sikkert høyere.

At dette skal kapitaliseres på av Facebook synes åpenbart. Det kan være via affiliateavtaler, en annonsemodell temmelig lik Googles Adwords i søkeresultatene og andre forretningsmodeller. Så får vi se, om jeg neste gang  vi tar turen til «hytta» vår i Berlin forlater Tripadvisor og Foursquare som reiseguide for å finne en ny restaurant, eller om Social Graph og mine venners anbefalinger vil veie ennå tyngre. Basert på Nike+, Sonos og en del andre nylige innkjøp, er det ting som kan tyde på det. Om Facebook allerede da har etablert et samarbeid med digitale bordbestillingsportaler i Berlin, eller at jeg får opp andre restauranters tekstannonser i søkeresultatet, tviler jeg på. Men at det kommer, tror jeg helt sikkert.

Ingen disruptiv innovasjon, uten motstand

MOOC, Massive Open Online Course, som vi kan løst oversette til et åpent massivt nettkurs, er en stadig voksende trend i kunnskapsmarkedet. Og den er i aller høyeste grad disruptiv, i Christensensk forstand. De vanligste kjennetegnene er at de er åpne for alle, (som regel) gratis og man åpner for et «uendelig» antall deltakere. Det har også blitt omfavnet av flere eliteuniversiteter, og blant de første eliteuniversitetene var Stanford, MIT, Stanford  og Princeton. I  Arne Krokan sitt  blogginnlegg kan du lese mer om MOOC og hans tanker rundt dette.

Hvorfor snur dette opp ned på undervisningsmonopolet, som tidligere i aller høyeste grad har tilhørt universitet- og høyskolestrukturene, samt kommersielle kurstilbydere?

MOOC er i høyeste grad disruptiv. De operer i den lavere skalaen av kostnad på produktet til markedet, i dette tilfelle kunnskap via kurs. Etterspørselen på kunnskap via kurs er større enn betalingsviljen for det eksisterende produktet som undervisningsinstitusjoner tilbyr. Det finnes heller ingen begrensninger på antall enheter som tilbys, og byråkratiet knyttet til opptak er så vidt jeg kan se i mange tilfeller borte.

Riktignok, så krever f.eks. eliteuniversitetene Massachusetts Institute of Technology og  Harvard University på sin MOOC-plattform www.edx.org betalt for enkelte kurs, og flere kurs krever at man har forkunnskaper. Det betyr ikke at man er nødt til å dokumentere disse for å delta, men at man vil få mindre igjen for tiden man bruker, hvis man ikke fyller disse. Og man vil ikke få tellende studiepoeng etter endt kurs, men et bevis på at man har fullført det.

Ingen disruptiv innovasjon, uten motstand
Så til det store, hjemlige, spørsmålet: Hvorfor er det ingen norske universiteter som har ønsket dette velkomment til nå?

Jeg tror at det blir vanskelig for en uinnvidd i å diskutere norsk undervisningspolitikk, universitets- og forskningskultur spesifikt. Derfor prøver jeg å behandle temaet noe mer generelt, med argumentasjon og eksempler jeg vil tro er gjeldende også i Norge. Diskursen rundt temaet, er heller ikke stor i Norge, så vidt jeg har kunnet se.

Norske universitets- og høyskolemiljøer har hatt muligheten til å se og ta del i denne trenden. Fra før hadde nettverkseffekter og internettets muligheter blitt benyttet til å endre spillereglene i andre markeder, og også på deres egen hjemmebane, kunnskap, vokste nettkurstilbudet seg frem.

Ifølge WIkipedia, så forsøkte forsøkte Columbia University seg med å tilby universitetskurs via nett allerede i 2003. I 2006 samarbeidet, Stanford, Yale and Oxford Universitetene om AllLearn, et ambisiøst prosjekt med 110 høykvalitetskurs fra de nevnte læreinstitusjonene for mindre beløp. Som alltid når et hegemoni (plateselskap, massemedia, osv.) blir utfordret, så vil det eksisterende naturlig være skeptisk til- og/eller motarbeide innføring av ny teknologi. Det handler til syvende og sist om maktstrukturer og økonomi.

Kritikken av MOOC
Australieren Mark Smithers sin blogg om læring- og undervisningsteknologi i høyere utdannelse, har ledet meg et stykke på vei inn i debatten rundt MOOC.  I innlegget «MOOC FUD (Fear, Uncertainity and Doubt)» publisert for bare en uke siden, kommenterer han seks College-professorers innvendinger mot MOOC.

Jeg mener han argumenterer godt, når han kommenterer påstanden om at MOOC er «designed to impose, not improved learning, but a new business model on higher education, which opens the door for wide-scale profiteering”. I korte trekk, sier han, at dette impliserer:

A)    den eksisterende strukturen, eller modellen, er den eneste som burde eksistere,
og

B)    den tradisjonelle læringsmodellen er bedre egnet for å gi studenter gode læreforhold.

 Den første implisitte påstanden besvares med at MOOC er disruptiv innovasjon som er god nok, da kostnaden for produktet er langt lavere enn det eksisterende og at det treffer et marked der etterspørselen etter produktet til en minsket kostnad, er høyere enn tilbudet i den eksisterende strukturen.

Den andre besvares med at tradisjonelle kurs, som læringsverktøy, har sunket i verdi med masseutdanningen man har sett de siste 30 år. Etterspørselen har økt dramatisk, og det samme har informasjon som er tilgjengelig på internett.

Videre tar han for seg kritikken om at læringsmateriellet til MOOC er av varierende kvalitet. Dette mener han er en delvis god innsigelse, men at kurstilbyderne vil bli stadig flinkere på dette. Det ligger i disruptive innovasjoners natur; de vil bare bli bedre og bedre.

Kunnskapens voktere
Så kommer vi til det jeg nevnte tidligere, og jeg tror er kjernen: Det rokker ved fundamentet til det de selv er, og har vært, en del av i sitt profesjonelle liv. Maktstrukturene, forsknings- og undervsningsøkonomien, og ikke minst: Deres egne undervisningsmetoder og vaner utfordres:

“In our view, the central philosophical flaw in the MOOC paradigm is that proponents believe that there is nothing to be lost in turning professors into glorified tutors, parts of a larger information delivery system”

I Smithers egne ord: Det er deres posisjon som kilder til og dørvoktere av kunnskap som blir utfordret.

Men hva om MOOC representerer en enorm mulighet? Her kan forskere i Tromsø, Teheran og Tblisi kunne få hele verden som potensiell studiemasse. For en mulighet til å få øst av sin kunnskap, og påvirke verden til et bedre sted gjennom et bidrag til global, åpen læring!

Vil deltakere i slike åpne massive nettkurs kun ønske seg verdensledende eksperter?

Jeg tviler på det. Jeg tror det i stor grad handler utbyttet av en læresituasjon om konteksten kunnskapen settes inn, og foreleser/kursholders evne til formidling og å konkretisere med relevante og forståelige eksempler. I et globalt perspektiv, så kan det også tenkes at grad av utvikling kan spille inn. Jeg innbiller at type kunnskap avhengig av lokasjon, mulighetsrom, tekniske hjelpemidler, økonomi, infrastruktur, organisasjon, osv. På den annen side, det finnes teori og prinsipper, som kan sies å være ledende, eller universelle for et fagfelt, uavhengig av nevnte faktorer.

Minst fem utfordringer
Jeg prøver meg på å koke det hele ned til følgende fem utfordringer som må løses, før et betydelig antall undervisningsinstitusjoner kan ta i bruk og omfavne MOOC som en del av global, åpen læring:

1. Nye metoder for undervisning må etableres av institusjonene (portaler) og undervisningsteknologien må læres og mestres av de som skal holde kursene,
2. Økonomien til forskning må ivaretas, gratis, eller lavkost-kurs kan ikke erstatte kursavgifter, eller offentlige tilskudd.
3. Kursenes form, metoder, og undervisningsmateriell må stadig utbedres (dette føler jeg meg veldig sikker på at kommer til å skje).
4. Tanken om at institusjonene og deres undervisningspersoner har geografiske monopoler på visse typer kunnskap må utfordres,
5. Og institusjonene, med deres undervisningpersonell, må få en erkjennelse av at slik kunnskap kan være komplementær til tradisjonell utdanning og gradsstruktur.

Generelt, så vil nok ikke utdanningsinstitusjonene, og ei heller arbeidsgiverne, snu seg i samme tempo som utviklingen av MOOC går. Det vil for svært mange jobber fortsatt være formelle krav, hvor utdanningsinstitusjonen stiller som garantist for kvaliteten av undervisningen du som potensiell arbeidstaker har gjennomgått, og vurderingen av ditt studiearbeid. Og jeg mener at dette er kvaliteter ved formell utdannelse, som det har høy betydning av å beholde.

Evne til å løse oppgaver, fremfor flotte papirer?
Min foreløpige erfaring med jobbintervjuer er at man i større grad er opptatt av faktiske kunnskaper og evner til å løse oppgaver, enn formell utdannelse. Jeg tror derimot at en formell utdannelse kan gjøre deg bedre rustet i arbeidslivet, gir arbeidsgiver en viss trygghet i forhold til kandidatens evne til å tilegne seg kunnskap og at man er på et visst nivå innen sitt fagfelt. I en rekke yrker mener jeg at formell lengre utdannelse nødvendigvis må være påkrevet. Ingen vil vel la seg operere av en som ikke har legeutdannelse med innebygget praksis?

Derimot mener jeg at MOOC representerer en god løsning for et behov for åpen, kvalitativ, global læring i en hverdag hvor det blir stilt stadig tøffere krav til å løse mer diversifiserte og komplekse oppgaver mer effektivt. MOOC gjør det lettere for oss som individer å kunne tilegne oss ny kunnskap, geografiske – og økonomiske sperringer tas bort. I fremtidens arbeidsmarked tror jeg det vil være en svært attraktiv egenskap å ta ansvar for videre kunnskapspåfyll og MOOC representerer en glimrende mulighet til akkurat det.

Personlig er jeg fristet til å prøve meg på en MOOC, innen kommunikasjon, eller digital marketing. Foreløpig holder det dog med teknologiendring og samfunnsutvikling hos den foreløpig «tradisjonelle» kurstilbyderen NTNU Videre. Vi får se hva høsten bringer.

Hjulet, Karl Marx og Mark Zuckerberg. Svevende tanker om teknologi og mennesker.

En verden hvor svært lite virker konstant, bortsett fra endringen av den, kan oppleves som utfordrende på flere vis. Når endringene er så raske og fundamentale de siste 200 år som Arne Krokan skriver om på sin blogg (http://arnek.wordpress.com/2012/09/07/fra-jordbruks-til-digitalt-nettsamfunn-ny-bok/) er det tydelig at utviklingen går raskere og raskere. Kanskje for raskt for oss vanlige, dødelige?

I forrige innlegg dvelte jeg litt ved Kevin Kellys nærmest teknologideterministiske syn; Teknium som en evigvirkende kraft tvinger seg frem. Så langt tilbake som det fjerde årtusen f.Kr. finner Kelly argumenter for dette: Hjulet ser ut til å ha bli utviklet omtrent samtidig i Sentral-Europa, Mesopotamia og Nord-Kaukasus.

Fremmedgjøring

Datamaskinene og internett kan sies å være vårt hundreårs hjul og står sentralt i den rivende teknologiske utviklingen man har sett de siste 20 årene, og har potensielt stått for et like stort teknologiskifte som hjul, støpejern, dampmaskinen og andre banebrytende teknologiske nyvinninger.  Teknologi som brekkstang for omfattende samfunnsendringer har opptatt flere tenkere. Og i perspektivet om hva dette gjør med mennesket, så er det lett å tenke tilbake til Feuerbach og kanskje mer kjente Marx sine teorier om fremmedgjøring.

Under den industrielle revolusjonen var det arbeidernes hverdag og vilkår på fabrikkene som bekymret kommunismens opphavsmann; mennesket kjente ikke lenger igjen verden slik den var ment å oppleves. Ser vi noe av det samme i dag?

Jeg vil argumentere for at fremmedgjøring fra den virkelige verden ligger i menneskets natur. Overtro, eventyr, science-fiction (og noen vil kanskje legge til religion her) har fascinert oss i årtusener. Enten som forsøk på å forklare ting vi ikke forstår, eller for å drømme oss bort og la oss underholde.

Teknologifrykt og mulighetsrom

Ofte handler debattene knyttet til teknologi, og da kanskje internett spesielt, om negative sideeffekter: Barna følger ikke med på læreren, men sitter på Facebook på smarttelefonen sin. Guttungen vil heller spille data og snakke med likesinnede via headset enn å gå ut å spille fotball med de andre i nabolaget. Verden har kommet oss for nærme, vi har sluttet å være mentalt tilstede der vi er. Hvor mange har ikke sett, eller selv opplevd å være, venner eller par på cafe og være mer opptatt av mobilene sine, enn hverandre?

Og dette er selvsagt realistiske og viktige bekymringer. Men det kan ikke overskygge de mulighetene som ligger i internettets potensial, det mulighetsrommet som har blitt gitt oss.

Den mer produktive debatten handler om hvordan vi kan bruke teknologi smart, for å løse oppgavene bedre. Hvordan kan vi bruke internett til å lære mer effektivt og bedre, være en pådriver for demokratisering i ordets videste forstand: Demokratifremmende i seg selv (ref. sosiale mediers rolle under den arabiske våren) og å gjøre kunnskap tilgjengelig for langt flere enn de priviligerte. Hvordan kan organisasjoner og bedrifter ta i bruk ny teknologi for å være mer produktive, kommunisere bedre og effektivisere prosesser?

Det er mulig at endringene skjer for fort for oss. Vi klarer ikke behandle alt, og tilpasse oss raskt nok, til å utnytte mulighetene optimalt.

Big data og predikative analyser

Med dette perspektivet i bakhånd blir det ekstra fascinerende å tenke på at Google ved hjelp av analyse av søkeord kan predikere når og hvor influensautbrudd er nærstående i tjenesten Google Flu Index. Google Insights for search, nå Google Trends, har lenge blitt brukt i den mer tabloide delen av journalistikken: «Dette søkte vi på i desember», «Hun er den mest populære damen å søke på i Norge», osv. Tjenesten brukes også aktivt av markedsførere og merkevarer for å prøve å se effekt av reklamekampanjer, presseomtale osv. Under ser man hvordan søk på «iphone 5» fordelte seg i 2012, relaterte søk og geografisk indeksering av søkehyppighet. Lanseringsuken var naturlig nok den uken med mest søk på produktet.

Store mengder data kombinert med nye måter å behandle disse på skaper enorme muligheter. Blant annet prediktive analyser hvor enorme datamengder fra nettet, det være seg nyhetssider, blogger, arrangementer i fortid, nåtid og fremtid eller emner som vokser raskt i omtale i sosiale medier blir analysert av algoritmer. Ett av disse selskapene, Recorded Future har en åpen løsning hvor man kan forsøke seg som detektiv i fremtiden.

Graph Search

De siste ukene har det vært knyttet store forventinger til hva Facebook skulle lansere i Silicon Valley i kveld, 15. januar. Forslagene har vært mange og det har vært spekulert i at de ville gå i strupen på enten Google med å lansere sin egen søketjeneste , eller både Google og Apple ved å lansere sin egen Facebookmobil. Eller ville de «bare» lansere en utbedret versjon av iPad-appen?

Jeg forsøkte å finne ut av hva Facebook skulle lansere i dag ved hjelp av Recorded Future. Det klarte jeg på ingen måte. Det er flere ikke-ekskluderende mulige grunner til dette. Jeg er utrent i verktøyet. Jeg har kun gratisversjonen som inneholder visse begrensninger. Internettets meningsbærere innenfor feltet bommet. Eller kanskje den beste forklaringen: Zuckerberg og Facebook klarte å hindre lekkasjer og presentere nyheten slik de ville på kveldens pressekonferanse.

De har altså forbedret søkefunksjonen i Facebook, med «graph search», hvor man skal kunne finne mer av det man leter etter i sitt sosiale nettverk. Eksempelvis: «Hvem har vært i Barcelona» hvis jeg var ute etter personlige tips til neste tur. Sjekk selv ut her, og meld deg på ventelisten nederst på siden: http://www.facebook.com/about/graphsearch

Selv om dette ikke går direkte i strupen på Google, så tråkker Facebook allikevel i Googles bed. Søk er penger, og henvisninger fra Facebook til restauranter, bilverksteder, flyselskaper, klesbutikker o.l.. vil vi måtte regne med at Facebook ønsker å kapitalisere på. Hvis de med dette ønsker å bli en mer integrert del av e-handelaktørers verdikjede, vil de i tillegg til de ovennevnte også møte Amazon ved muren, med stridsøksen hevet.

Runder av med å henvise til en strålende sak av the Economist, som stod på trykk i uke 48 i fjor, hvor de redegjør for hvordan internettets fire store (GAFA: Google, Apple, Facebook og Amazon) kjemper på flere fronter. «Technology Giants at War: Another Game of Thrones». Interessant lesning, også for de som ikke er fan av fantasysjangeren. Internettkrigen er nemlig høyst virkelig.

Disruptiv teknologi og teknium

I dag har jeg vært med på første samling i NTNU Videre sitt kurs SOS 6501. Professor Arne Krokan, som jeg har vært så heldig å høre før i INMA-regi (8 minutes) er fagansvarlig og ledet oss inn i den digitale verdenen. Det er forfriskende å være en del av en undervisningsform hvor teori og praksis går hånd i hånd. Jeg har bl.a. oppdaget en del nye tjenester i dag, som virker effektive og vil være spennende å utforske videre (TodaysMeet, Etherpad, m.fl.)

Temaene i dag har vært mange, og det har vært en god innføring i begreper knyttet til teknologi, arbeidsprosesser, arv og miljø, neuroplasitet, mm.

Spesielt interessant fant jeg temaene om ulike typer teknologi. Disruptive teknologier (Clayton Christensen), disruptiv tenkning, osv. har vært på alles lepper i 2012, og var også temaet for bransjekonferansen Gulltaggen i April. Hva, om noe, er fellesnevneren til personer/selskaper som kommer opp med noe som forandrer forutsetningene i markedet totalt? Er det tilfeldigheter, eller målrettet jobbing?

Kevin Kelly, forfatteren bak bl.a. «What Technology Wants», peker i retning av at teknologisk utvikling er deterministisk og viser til at oppfinnelser som telefonen og lyspæren ble oppfunnet nesten samtidig forskjellige steder i verden, uavhengig av hverandre.

Setter man disse to tankene sammen i et digitalt globalt markedsperspektiv, så er det nærliggende å tenke at minst en av følgende (og helt sikkert flere) forutsetninger må være tilstede for et selskap med store ambisjoner:

• Kvalitet i produkt/tjeneste
• Brukervennlighet
• Sprednings-/distribusjonskraft
• Bærekraftig forretningsmodell

I morgen skal vi lære mer om nettverksøkonomi, transaksjonskostnader og forretningsmodeller. Antageligvis vil jeg kunne tenke mer, og bedre, om bl.a. dette om bare 24 timer. Men først skal de fleste av oss ha en hyggelig middag på Arakataka.